Time Passes Slowly

Et trykk på klokka. Ingen åpner. Et trykk på siden. Hun knekker sammen i latter. Dynen kjennes så myk, hendene hennes er overalt, jeg tror ikke jeg kommer til byen i kveld. Det er trær på soverommet vårt, store og fine, de sjenerer oss ikke. Hun pakker seg rundt meg som en koalababy, og jeg må smile. I rommet ved siden av er det papirer og brev, skolebøker og uløste oppgaver, de virker så harmløse og hvite fra denne vinkelen. Alltid skal folk mase, alltid skal folk legge fra seg mas, jeg kan ikke la det gå inn over meg hvis jeg ikke vil bli sur. Og det er det ingen som vil.

Drøm søtt, lille gutt. La oss trille over sorgløshetens åser til vi feller tornene for godt.