Jeg prøver å ikke være trist. Jeg prøver å huske at det bare er hodet mitt som gjør det verre enn det er. Men det er så vrient. Når jeg er vant til at du er der til å holde meg hardt hver gang jeg mister fotfestet, er det så vondt hver gang jeg snubler og ingen kommer.
Da du dro første gangen, vasket og ryddet jeg som besatt. Og det gjorde meg glad fordi jeg så for meg at du ville blitt glad. Nå føles det som at ingenting jeg gjør angår deg, og oppvasken føles mer som en ydmykelse enn noe annet.
Jeg klarer omsider å hente styrken til å løfte skolebøkene opp på pulten. Etter det tar det ikke så lang tid før jeg kommer til hektene og glemmer deg. Kanskje jeg ler av en snedig vending om den limbiske krets. Kanskje jeg leser hele kapitler uten å drive et sekund. Men når jeg er ferdig og skal møte noen, må jeg ta på meg jakka alene, og gå gjennom gangene uten noen å kysse på kinnet. Jeg går noen skritt før jeg kollapser og lener meg mot veggen. Jeg stryker veggen mot kinnet mitt, trykker nesa inntil. Jeg beveger hendene mine rundt på mursteinene, som for å finne den mursteinen som lukker fingrene rundt mine.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar