Hoste, hoste, lille halsen min. Hoste, hoste, halsende etter deg.
Puste nå, huske å puste, puslete lille puslespillhodet mitt.
Klemme, klemme, kjærligheten er ei rød blemme som ikke vil la meg glemme.
Tida legger meg i bakken og vil ikke slippe tak. Hun river meg i filler og sprer meg for vinden.
Jeg har ting på stell, jeg får alt mulig til. Huset mitt er alltid pent og innbydende. Kroppen min er 100% økologisk. Jeg går ikke rundt og lusker i buskene, men jeg går tur morgen og kveld. Jeg tar hensyn og jeg sier ifra. Og nå gleder jeg meg faktisk til eksamen.
Så hvorfor føles det som hodet mitt holder på å smelte hver gang jeg setter meg ned for å skrive? Hvorfor kan jeg ikke tenke på deg uten å miste tråden, gå meg vill, falle til knærne? Hvorfor klarer jeg ikke få ned noen av ideene jeg kommer på kontinuerlig gjennom dagen?
Du tok hjertet mitt, må du ta språket mitt også?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar