Björkisk dna

Og jeg er vinden, jeg er tidevannet, jeg er tida som fosser fram. Lynet smyger seg nedover ryggraden min, skyter gnister fra øynene mine når jeg blunker, når jeg gnir bort tårene. Jeg brenner i ultrafiolette fioler av sprakende sprekker. Jeg blåser i 720 km/t, dingler fra ei gatelykt, huden min løftes opp og av. Jeg er torden og hagl, jeg er alle pengene i verden, jeg er hvert eneste kyss i mørket. Jeg sier det og så blir det sant, men så ser jeg et bilde av deg og jeg sier ingenting og så er jeg bare en liten gutt igjen.