Toget har gått seg vill

Hvem våger? Du må våge! Eller se vannet krype inn i byen. Alle kartene mine er våte og ubrukelige. De roper på meg fra sengene sine. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. De lærte meg ikke dette på skolen. Veiskiltene er skylt bort. Stjernene ble tatt ned. Jeg pleide å kunne se fotsporene etter folk. Jeg pleide å kunne lukte hvor de hadde tenkt seg. Det eneste jeg oppfatter nå for tida er hvilken farge på skoene de har. Jeg ville oppdage universets hemmeligheter. Jeg ville stikke hånda ned i mosen og røske ut verdenskartet. Men når jeg ser rundt meg, ser jeg ikke personer lenger, men mannekenger. Hvert lille hus med røyk opp av pipa ser ut som en kuliss. Jeg ville lage ting som spruter, ting som smeller. Men etter spruten kommer man ikke så mye lenger og etter en eksplosjon er det alltid noen som må rydde opp.