Min oransje ryggsekk

slentre omkring med sekk

klar for alt, klar for forgjengelighetens forandringer

kjære sekken min, hvor kan jeg finne deg neste gang?

hvor kommer du til å gjemme deg - ligge og lure, lettere henslengt og litt sammentrøkt i et hjørne, under en stol eller bak en paraply

jeg er inni deg, sekken min

jeg er inni deg og du er overalt

du drar alle veier, humper av gårde, full av snadder og forventninger

bøker det står ting i, bøker jeg kan drive avsted med

bøker som får meg til å tenke og bøker som får meg til å se meg rundt

appelsiner, mandariner, klementiner og nektariner

bananer, bandasjer, blodfortynnende blandinger

ei svett ugle, et maskingevær mot myggen

pakker ned ei furu, ei regnbyge på flaske, varmekabler,

telefonautomat og batteridrevet underbukse

jeg pakker morgenen etter, året før, og i en hemmelig lomme har jeg klar en nødrasjon friminutter

Hoppende solsystem

Vi, vi kunne få til hva som helst

 Vi rev lykken fra Guds himmel

 Og lot som den var vår egen

Jeg kvalte minnene om deg så jeg kunne komme meg opp av senga

 Så jeg kunne bli frisk og slite for å imponere deg

Sette meg ned og skrive nittini dikt, alle til deg

Men du glir ut av syne

Hvordan skal jeg skrive til deg, om oss, når årene vrir seg unna og jeg ikke klarer å huske

Når du endelig har sluppet tak 

Når timene griner og dagene klager

Når månedene gråter og årene sårer

Komme lille stjerne

Kom og funkle litt 

Strekke meg ut og presse meg sammen

 Blande tingene sammen

Røre i hop hoppende solsystem

Lage nye rare klumper

Min ville stjerne, har du gått deg vill i stillheten?

Fine blonde hår på innsida av hodet mitt bak øynene

 Svisjer og svosjer opp og ned 

Ikke snakk til meg, da forsvinner det

Men jeg orker det ikke

Jeg orker ikke ha dem der

Jeg føler jeg burde gjøre noe for deg, men jeg orker ikke tenke på deg, 

Jeg velger å vente med siggen til i morgen

En kort tur til byen

Noen ganger når jeg er i byen stopper jeg plutselig opp, og så blir jeg bare stående. Men det føles mer som at jeg blir hengende i lufta, som parfymen til noen som var der, men som nå ikke er det. Mengden rundt meg morfer og sklir i alle retninger, konstant skiftende, konstant på vei et sted, men jeg, jeg blir hengende i lufta som et fotografi. Jeg veksler mellom å føle at det er noe galt med meg og å føle at det er noe galt med alle de andre, men jeg griner i begge tilfellene. 

Landet vårt er under okkupasjon. Jernoksene med den svarte pusten, de jager oss vekk fra slettene og presser oss inn i trange smug. De glødende djevlene på veggene, de holder konstant øye med oss, pisker oss med blikket for at vi ikke ser ut som dem, kler oss som dem. De smiler alle sammen, de vet at de har balletak på hele sivilisasjonen vår. De vet at ingen av oss er sterke nok til å stå imot de lekre rumpene, de solide musklene, de eksklusive klærne, de uoppnåelige drømmene.

...men hva slags billige drømmer skal de liksom forestille?!

Når elva går tørr

Jeg prøver å ikke være trist. Jeg prøver å huske at det bare er hodet mitt som gjør det verre enn det er. Men det er så vrient. Når jeg er vant til at du er der til å holde meg hardt hver gang jeg mister fotfestet, er det så vondt hver gang jeg snubler og ingen kommer. 

Da du dro første gangen, vasket og ryddet jeg som besatt. Og det gjorde meg glad fordi jeg så for meg at du ville blitt glad. Nå føles det som at ingenting jeg gjør angår deg, og oppvasken føles mer som en ydmykelse enn noe annet.

Jeg klarer omsider å hente styrken til å løfte skolebøkene opp på pulten. Etter det tar det ikke så lang tid før jeg kommer til hektene og glemmer deg. Kanskje jeg ler av en snedig vending om den limbiske krets. Kanskje jeg leser hele kapitler uten å drive et sekund. Men når jeg er ferdig og skal møte noen, må jeg ta på meg jakka alene, og gå gjennom gangene uten noen å kysse på kinnet. Jeg går noen skritt før jeg kollapser og lener meg mot veggen. Jeg stryker veggen mot kinnet mitt, trykker nesa inntil. Jeg beveger hendene mine rundt på mursteinene, som for å finne den mursteinen som lukker fingrene rundt mine.

Spindelvev og sukkerspinn

Gå inn i hjertet ditt. Se fargede lys henge fra taket, som blomster på lianer. Se pariserhjulet med skyer som vogner. Små griser som løper rundt med rare hatter på hodet. Og i midten av karnevalet, den søteste og mest levende jenta du har sett. Speiler bevegelsene dine, legger hodet på skakke og holder fram en bukett sukkerspinn. Dere tar hverandre i hånda, dere holder hverandre fast. Hun leier deg inn i vokshuset hvor vennene deres bor. Hils på enøyde kaptein Frida, og kjekke baker Gorm. Henriette vinker deg hen for å vise deg en tegneserie hun holder på med, mens sykepleier Vetle står og forteller vitser. Når natten kommer klapper du den siste grisen adjø, og går tilbake til sengen din for å våkne.

Slik går dagene og nettene rundt og rundt, når sola går ned et sted så går den opp på det andre stedet. Og du beveger deg fram og tilbake, du vil få med deg alt. Men en dag du går inn i hjertet ditt, har noe forandret seg. Du hadde lagt deg for å sove, fordi det var natt. Da skulle det vært dag her, men her er det like mørkt som i det rommet du sover. Lysene på lianene blinker og noen har gått helt ut. Du ser opp mot pariserhjulet som har kollapset og vognene falt av og ligger som en tåke over hele parken. Grisene ser du ikke noe sted. Men du finner hattene deres stablet i en haug. Du går inn i vokshuset for å spørre enøyde kaptein Frida hva som har skjedd. Synet som møter deg tar fra deg pusten. Ansiktet hennes har smeltet. Bare hullet etter øyet hun mistet er igjen. Du ser rundt, og finner alle de andre, også smeltet. Du løper ut derfra. Så snubler du i et råttent kandisert eple, og lander rett i fanget på ei jente. Du kjenner igjen kjolen. Du sier "B-Bia! Vennene våre har smeltet! Hva skal vi gjøre?!" Hun sier ingenting. Du griper etter håret hennes. Det kjennes stritt og tynt ut. Du holder kinnene hennes og snur fjeset hennes mot deg. Hun er ei dukke! Hun holder noe som ser ut som sukkerspinn. Du smaker på det. Det er spindelvev! 

Jeg pusset tennene og følte for å sette meg ned, så jeg gikk og hentet en stol fra stua og satt den utenfor badet. Men det var ikke det samme som å sitte på en av de røde krakkene dine. Jeg savner å pusse tennene med deg. Jeg savner å kle på meg sammen med deg, på vei ut døra. Jeg savner å bli holdt rundt mens jeg lager mat. Men.. jeg har ikke tid til dette! Jeg har ikke tid til å skrive dikt om hvor mye jeg savner deg... Kanskje du kunne late som du er kjæresten min igjen? Bare de to siste ukene før eksamen, så jeg kunne konsentrere meg? Sende nattamelding. Eller skrive hvis noe skjer, som hvis du har noe godt å spise eller slår tåsa di. Skrive at du savner meg.