Blå jakke over lange ben

Du vet ikke hvem jeg er, men du har sett meg sammen med vennene dine. Du har sett mitt lange hår, mine brune, romslige øyne, du har sett smilet mitt og hørt noen av ordene mine. Du liker meg. Men du kjenner meg ikke. Du har aldri følt skuddene mine. Jeg har også sett deg. Jeg kunne godt tenke meg å berøre deg. Å være hos deg til merkelige tider, å besøke hellige steder sammen med deg. Kjøkkenet, toget, bakketoppen, stranda, teateret, soverommet, korridoren! Hvordan kan jeg overbevise deg? Skal jeg sprelle med ord og tanker foran resten av vennegjengen? Må jeg motarbeide min mangel på muskler? Vil du at jeg skal spille musikk? Burde jeg få deg til å knekke sammen med vittige kommentarer? Hvem er det som orker alle de tingene?